05 juni, 2008

I Jehovas nærvær

Det følgende er en reportasje fra to møter i Jehovas Vitner, som jeg skrev som eksamensoppgave på journalistutdanningen ved UiB. De ga et inntrykk av å være veldig hyggelige mennesker, men samtidig knasende sprø. I og for seg er de ikke sprøere enn statskirkens offisielle lære, men sprø på en uvant måte. Jehovas Vitner er notoriske kreasjonister, men jeg berører ikke dette spørsmålet her. Grunnen til dette er at en reportasje skal være min beretning fra noe, ikke en debatt mellom intervjuer og intervjuobjekt.



Jehovas Vitner. Bare navnet utløser mange reaksjoner. En lukket, fanatisk sekt som verken feirer jul eller fødselsdager. Men hvordan er det egentlig å befinne seg i Jehovas nærvær?

- Brødre og søstere, fint om alle kan finne plassene sine! Vi begynner med sang nummer 149.

Parkeringsplassen i Bjørkelien på Laksevåg er stappfull denne søndagsformiddagen i mars. Biler står innesperret av andre biler, men alle er her av samme grunn. Det er møte i Loddefjord menighet av Jehovas Vitner, og ingen skal dra før andre.

Det suser i klær når menighetslemmene setter seg, og stemmesurret stilner. En CD-spiller blir aktivert, og pianospill klinger plutselig fra høyttalere diskret plassert i lokalet. Alle reiser seg igjen, som på kommando. Fra de rundt 40 sjelene som har møtt frem i Rikets Sal denne marssøndagen, klinger dagens første lovprisningshymne til Jehova Gud. ”Jehova, den store, allmektige Gud, er trofast mot alle som holder hans bud.”

Etter sangen blir alle stående, de har vært med på dette før. Det er tid for bønn. Med senkede hoder ledes Jehovas Vitner gjennom en bønn som takker Jehova for alt det gode menigheten får ta del i, og at dagens møte skal få foregå knirkefritt.

Brødre i mørke dresser, søstere i finstasen sin og barn kledd opp for anledningen. Det er ikke mange barn til stede, og de som er her står pent og pyntelig foran stolene sine. Menigheten består ellers av flest middelaldrende og eldre mennesker.

Åpningsbønnen er over. Det knirker i trestolene med rødt trekk.

En livsstil

På Solbrød kafé på et lørdagstravelt Laksevåg Senter møter jeg bror David Robertsen. Han er en av fire medlemmer av Eldsterådet, som tar seg av daglige gjøremål knyttet til menigheten, som har valgt ham. Bror Robertsen forteller at i Bibelen kalles Eldste gjerne for tilsynsmann, og at kravene til en slik tilsynsmann finnes i Pauli første brev til Timoteus. Kort sagt må han være en god tjener for Gud, og føre et ordentlig liv.

- Drivkraften for min tjeneste som Eldste er et ønske om å tjene mine brødre og søstere, for de er det jeg ser på dem som. En person som har et ønske om å få makt, han får ikke bli Eldste.

Bror Robertsen har alltid hatt tilknytning til Jehovas Vitner gjennom foreldrene, men det var først i voksen alder han tok et bevisst valg på å bli med. Vitnene praktiserer voksendåp, og teller ikke barn som fullverdige medlemmer. Konen hans, som i likhet med sin mann bestemte seg som voksen, er også med. Hun hadde alltid vært redd for døden, men da hun i Bibelen fant svaret på hva som skjer etter dette livet, lot hun seg døpe. Bror David Robertsen er aktiv av personlig overbevisning, og fordi han har en sterk kjærlighet til Jehova Gud.


- Spesielt fordi jeg har livet, og måten ting er skapt på. Jeg finner stor glede i naturen Gud har skapt, og det at Jesus ga sitt liv for oss er også en veldig stor motivasjonsfaktor. Det å være Jehovas Vitne er for meg ikke noe jeg bare gjør om søndagene, men en livsstil. Derfor prøver jeg å følge Bibelen i det meste.

Løfter

Tema for søndagens møte er ”hvilke løfter kan du stole på?” Bror Audun Fløysand fra Knarvik menighet skal holde foredraget. Han går med lette, raske skritt mot talerstolen, som er plassert på en liten scene foran forsamlingen, og smiler bredt. Når han kommer frem lar han blikket fare blidt utover menigheten. Over ham henger et skilt i form av en imitert Tora-rull, med teksten ”Stå fast og se Jehovas frelse”, hentet fra andre Mosebok.

Over menigheten som sitter i tre rader atskilt av gangplass henger en videokanon, og på veggen bak bror Fløysand henger lerretet halvt tildekket av brune gardiner. Veggene er hvite, gulvet dekket av gulhvite fliser. Taket er høyt, og skråner oppover fra begge sider mot mønet. På den ene langsiden er vinduene plassert, dekket av hvite persienner. Hvite pyntegardiner henger slapt langs vinduskanten. Lokalet lyses opp av flere lamper plassert i to rekker i taket. Luften er tørr og ren, som på et fly, men det er stille. Nesten ingen lyder kan høres, bortsett fra noen host, og hender som blar i bibler for å følge med.

Bror Fløysand taler om å innfri løfter. Først løfter mennesker imellom, men det viktigste er at vi holder løftene til Jehova. Både Davids salmer, Ordspråkene og Josva dras inn som sannhetsvitner for hvor viktig det er å holde sine løfter, spesielt når det gjelder løfter gitt til Gud.


Brennoffer og gode kristne

Bror Fløysand leser høyt fra historien om Jefta i Dommernes bok. Forsamlingen blar frenetisk i biblene sine for å finne frem til det riktige skriftstedet, kapittel 11 vers 30 til 40, og lytter andektig til historien. Jefta lovet Jehova at dersom han slo ammonittene i kamp, skulle han ofre det første som kom ham i møte hjemme til Herren. Da han kom hjem, ble han møtt av sin eneste datter. Jefta holdt sitt løfte, og ga henne som brennoffer til Gud.

Historien holdes frem som et strålende eksempel på hvordan gode kristne skal holde sine løfter, uansett hva man har lovet. Bror Fløysand presiserer, til stadig bibelblafring:

- Gi ære til Jehova, så andre kan bli tiltrukket av vårt kristne budskap!

Profetier

Lerretet kommer i bruk, men videokanonen er mørk. En overhead lyser opp den hvite flaten. Menigheten, som stadig arbeider hardt for å slite ut biblene sine, blir opplyst om bibelske profetier som er oppfylt, at Jehova holder det han lover i Skriften sin. Vi kan stole på Jehova! Men det er krefter som prøver å hindre at profetiene oppfylles. Mennesker som ikke er Jehovas Vitner prøver konstant å forpurre Guds planer, og Satan er en mektig fiende.

Menigheten er imidlertid fast i sin tro på at Jehova får det som Han vil. Han er jo tross alt Herren, skaperen av Jorden og alt liv på den. Stå fast og se Jehovas frelse!

Neste transparent viser noen punkter med profetier som ennå ikke er oppfylt, men som bror Fløysand tror vil skje meget snart. Jehova har lovet at all falsk religion vil bli fullstendig avslørt, at Jehovas Vitner etter de siste dager vil få et verdensomspennende jordisk Paradis, og at Jesus skal overdra Riket til sin Far, Jehova Gud. Uansett hva Jehova skulle la skje, fremholder bror Fløysand at Guds Rike er løsningen.

Med det avslutter bror Fløysand sitt foredrag, og pianomusikk klinger fra CD-spilleren, styrt av en av menighetens Eldste, bror David Robertsen. Menigheten reiser seg, og synger sang nummer 195: ”Dette er Jehovas dag”.

”Det store slag er nær da Satans ordning blir fjernet av Gud. Lovpris universets hersker for Hans store kjærlighet.”

De verdige

Nå er det tid for bibelstudie og drøftelse av dagens tema; ”Regnet verdige til å motta et rike”. Sesjonen blir ledet av en annen av de Eldste, bror Jan Andersen, en middelaldrende mann i grå dress og briller, med en ubestemmelig dialekt av dansk opprinnelse. Dagens studietekst er hentet fra Vakttårnets studieutgave fra 15. januar, og leses av en middelaldrende, tynnhåret bror med mørk dress og briller, som med sine ca. 160 cm er betydelig lavere enn bror Andersen.

- Det at Gud har fastsatt en framtidig dommens dag for menneskene, maner virkelig til ettertanke. Selv om Paulus ikke nevnte navnet på den som skal dømme, vet vi at han siktet til den oppstandne Jesus Kristus. Den dom Jesus feller, vil bety enten liv eller død. Denne dommens dag skal vare i 1000 år. Som Konge i Guds rike skal Jesus på vegne av Jehova lede begivenhetene i denne perioden, men han skal ikke være alene. Jehova utvelger andre blant menneskene til å herske sammen med Jesus og dømme på den tusenårige dag.



Hjemmelekse

Så er det tid for bror Andersen å sjekke om menigheten har gjort hjemmeleksen sin. Spørsmålene står nederst på siden i Vakttårnet. ”Hvilken hensikt har Gud når det gjelder å dømme, og hvem er det som skal være dommer?” Flere rekker hånden i været, og en søster som nærmer seg pensjonsalderen får ordet. Hun blir tildelt en av to trådløse mikrofoner som bæres rundt av to brødre.

- En dag vil Gud dømme, i rettferdighet!, smeller det på pen bergensdialekt i den røde mikrofonen.

Neste søster ut får den gule mikrofonen.

- Jesus vil velge noen mennesker som skal herske og dømme sammen med ham.

Bror Andersen sier seg enig, og nå begynner også brødrene i menigheten å ville svare på spørsmål. Bibelblafringen tiltar.

Teksten handler videre om de 144 000 salvede kristne, ”Abrahams åndelige ætt”, som skal få regjere sammen med Jesus. Den store skare, eller de andre sauer, må nøye seg med håpet om å leve evig på en paradisisk jord uten forstyrrende ufrelste. Vakttårnet forteller oss at Guds himmelske regjering nesten er fulltallig, noe som viser at de siste dager er nær. CD-pianoet stemmer i.

Ikke noe hedenskap der i gården!

På Solbrød tar bror David Robertsen et nytt bit av kaken mens han tenker over hvordan han opplever å være et Jehovas Vitne. Det er mange fordommer ute og lufter seg, men han lar seg ikke irritere av dem. Han tar heller lærdom av hvilke fordommer andre har om slike som ham selv, og prøver å kvitte seg med egne fordommer mot andre grupper. Det er jo så lett å tenke negativt uten skikkelig forkunnskap. Derfor er åpenhet viktig, og alle som vil kan komme på møtene i Rikets Sal. Samarbeid med andre trossamfunn er likevel utelukket. Det handler om moral.

- Vi er veldig imot den utglidningen som skjer i store religiøse trossamfunn. Det har med å gjøre at vi ønsker å følge Bibelen, men vi respekterer selvfølgelig andre trossamfunn, om det så er muslimer. Jesus sa at de kristne skal kjennes på sine frukter, og vi synes det er veldig klart når et religionssamfunn for eksempel lager krig. Den katolske kirke har jo mye på samvittigheten der, så det tror ikke vi er en god frukt.

- Løsningen er ikke Arbeiderpartiet eller Kristelig Folkeparti, men Guds rike med Jesus som konge, mener bror David Robertsen.

Jehovas Vitner feirer som de fleste vet verken jul eller fødselsdager. Forklaringen på dette finnes, ikke overraskende, i Bibelen. Jesus ba de kristne om å markere minnet om hans død, men han sa ingenting om fødselen. Både jul og fødselsdager gamle er hedenske fester og markeringer, så Jehovas Vitner vil ikke ha noe med den slags hedenskap å gjøre. I tillegg befaler Gud dem gjennom profeten Jesaja om å skille seg ut fra de urene hedningene. Og er det noe Jehovas Vitner er redde for, er det å gjøre noe som er galt i Guds øyne.

Tjenesteskole

De usynlige høyttalerne gir liv til det ikke-eksisterende pianoet som hjelper menigheten å synge rent om Israels frelse, men midt i sangen forstyrrer plutselig en telefon. Enkelte kan ikke dy seg for å se seg om. Det er ikke en tankeløs sjel som har glemt å slå av lyden, men Rikets Sals fasttelefon montert ved lydpulten. Lydmannen tar den raskt, bøyer seg ned bak bordet og hvisker lavt i røret. Etter at oppringeren har fått beskjed om at det passer ganske dårlig å prate akkurat nå, retter lydmannen seg opp og fortsetter sangen.

På programmet står tjenesteskole, hvor ”de andre sauer” skal lære mer om å forkynne Jehovas Ord for mennesker. Bror Fløysand skal tale om hvordan man kan bruke spørsmål for å vinne sjeler for Herren. Han lar blikket fyke over menigheten før barytonen hans fyller rommet.

- Å stille spørsmål på en god måte gjør tilhøreren fra en passiv lytter til å følge aktivt med. ”Har du noen gang lurt på” er en god begynnelse. Hvis man bruker bibelsitater og spør om den andre forstår det som leses har man plutselig en bibelstudie i gang, og det er bra for å overvinne tvilen. En god forkynner må også lytte, og være sjenerøs med ros. Målet med forkynnelsen er først og fremst å få svar, eller å få motparten til å tenke seg om.

Bror Fløysand vifter avmålt med armene mens han snakker. Engasjert og lidenskapelig, men samtidig avmålt. Noen smiler forsiktig. Han har alles udelte oppmerksomhet.

Jehovas kjærlighet

Deretter er det bror Jan Larsens tur til å snakke om Markusevangeliet, og hvorfor det er nyttig å bruke Bibelens eldste evangelium i forkynnelsen.

- Markus’ evangelium er verdiløst… verdifullt, mener jeg!

Menigheten humrer, men bror Larsen tar seg raskt inn igjen. En bror gir trøst:

- Vi feiler alle sammen, og da er det godt med Jehovas kjærlighet!

De siste dager?

Ved kafébordet er kaffen for lengst drukket opp, og kakestykket befinner seg for det meste i bror David Robertsens mage. Det Jehovas Vitner kanskje er mest kjent for, er at de har for vane å spå Jordens undergang og Jesu tilbakekomst rimelig ofte. Siden forgjengerne Millerittene opplevde Den store skuffelsen i 1844, har man titt og ofte funnet ut at Jesus snart kommer tilbake for å dømme levende og døde. De siste tiårene har Vakttårn-selskapet blitt forsiktigere med å sette eksakte årstall, men håpet lever fortsatt.

- Lever vi i de siste dager?

- Ja, vi ser på dette som de siste dager for det onde samfunnet. Også de siste dager for miljøproblemene, for Gud har til hensikt å ordne opp snart. Dagen og timen vet ingen, men Bibelen sier at vi må holde oss våken for det som skjer. En av våre store oppgaver i en slik tid er å fortelle folk om hvilke krav Bibelen stiller til menneskene. Men det er kun Gud som kan dømme, ikke vi ufullkomne mennesker.

Åndelig trappevask

Det er tid for nytt tema i Rikets Sal, nemlig ”hvordan legge av dårlige vaner”. To søstere, en middelaldrende og en yngre, fremfører et lite rollespill for å illustrere hvordan Jehovas Vitner i hverdagen kan hjelpe ufrelste sjeler rundt seg til et bedre liv.

- Her er nøkkelen til ukevasken i borettslaget.

- Takk, dere i Jehovas Vitner gjør jo alltid så mye mer enn andre.

Forsamlingen humrer.

- Ja, vi liker jo å gå foran med et godt eksempel.

- Ikke røyker dere heller. Hvorfor ikke?

- Det har Jehova sagt at er synd. Du vet, vi ser jo frem til å bo på en ren og renset jord. Da må det til med både fysisk og åndelig trappevask. Det er viktig for oss å ha et godt forhold til Gud. Se bare i Lukas’ evangelium, kapittel 11 vers 9.

Det knitrer høylytt i bibler når menigheten finner frem.

- Gud krever renhet og besluttsomhet.

- Men er det ikke slitsomt med alle disse bibelversene?

Nå ler deler av menigheten nesten høyt, men etter noen sekunder er det stille igjen.

- Nei, det offeret er lite i forhold til hva vi oppnår. Hvorfor ikke bli med på et møte en gang og se hvordan det er?

- Ja, kanskje det.

Det høyttaler-bårne pianoet bryter inn, og menigheten reiser seg på ny som en lydig skoleklasse når læreren kommer inn i rommet. Jehova hylles, ikke for første, og ikke for siste gang. Ingen setter seg før den siste tonen har forsvunnet i det hvite rommet.

Våkn opp!

Det er tid for et nytt rollespill som viser hvordan Jehovas Vitner kan nå frem til de ufrelste. En bror spiller Jehovas Vitne, en søster spiller ufrelst.

- Det er så mye lidelse og død i verden for tiden, tror du at det noen gang kan bli slutt på det?

- Nei, jeg tror ikke det.

- Hvis vi leser Johannes 3:16 ser vi at Jehova elsker oss så ufattelig mye at Han gir oss evig liv hvis vi bare tror på Ham. Da vil vi leve på en ren, paradisisk jord uten lidelse og død. Jeg har noen blader her, du kan jo ta en titt. Du er også invitert til en minnehøytid for Jesu død i Rikets Sal den 22. mars.

- Takk, det skal jeg gjøre. Kanskje jeg kommer innom.

Deretter byttes rollene for et nytt rollespill.

- Dette bladet, Våkn Opp, tar for seg overtro. Tror du overtro er farlig?

- Nei, det tror jeg ikke.

- Hvis vi leser her fra profeten Jesaja, ser vi nå at det kan nok være ganske farlig.

- Hm, kanskje det er farlig likevel, ja…

- Hvis du vil vite hvordan man ved hjelp av Jehova kan løsrive seg fra skadelig overtro, bør du lese dette bladet. Du er også invitert til en minnehøytid for Jesu død i Rikets Sal den 22. mars.

Fine bibler og blader

Bror Sigurdsen, en dresskledd nordlending i 30-årene, stiller så et viktig spørsmål. Kan vi små, simple mennesker gi noe til Jehova, som har alt?

- Ja, vi kan gi det dyrebareste vi eier! Se bare på Abraham, som ville ofre sin egen sønn til Jehova. Vi trenger heldigvis ikke å gå så langt, men vi kan likevel følge det samme prinsippet: Å gi noe som er svært dyrebart for oss.

En søster trår til:

- Vi kan gå fra hus til hus og forkynne, så lovpriser vi Jehova!

- Vi gir for å vise takknemlighet til Jehova!

Bror Sigurdsen mener at man bør sette av et månedlig beløp til Stiftelsen Vakttårnet, slik at det ikke går i glemmeboken.

- Sett opp et budsjett og se hvor mye dere kan gi. Det er pengene som gis som gjør at Vakttårnet og Våkn Opp ser akkurat likedan ut overalt i verden. Pengene går til fattige land, så de kan ha like fine bibler og blader som vi har her!

CD-spilleren trår igjen til som pianosurrogat. Menigheten reiser seg for siste gang i dag og lovpriser Jehova Gud for at de er så heldige å få leve i de siste dager. Det har Jehovas Vitner og deres forgjengere verden over gjort siden 1844, og de er her fremdeles.

Etiketter: ,

6 Comments:

Blogger z said...

Wow, det er som om alle fordommer jeg hadde mot dem er blitt forsterket.

Hadde forresten ungene briller? Jeg vokste opp i nærheten av en JV familie og alle ungene hadde briller. Det er noe jeg alltid kommer til assosiere med JV.

14:21  
Blogger Andreas said...

Det kan du si. Nei, kan ikke huske at noen av ungene hadde briller.

Må legge til at jeg er rimelig "snill" med JV i denne reportasjen. Beskrivelsen av møtet er 100% korrekt (selv om noe av det kjedeligste og minst viktige er utelatt), men i intervjuet med Robertsen har jeg utelatt f.eks. det han sa om evolusjon. Han mente bl.a. at forestillingen om gradvis evolusjon i fagmiljøene nå var erstattet med "hopp". Regner med at han har misforstått Goulds punctuated equilibrium. Grunnen til at jeg utelot dette var at reportasjen handler om JV og det å være på JVs møter, ikke alle mulige og umulige forestillinger de måtte ha. Intervjet ble først og fremst brukt for å gå dypere inn på en lederskikkelses motivasjon og tanker rundt det å være JV.

Jeg fikk en liten bok av Robertsen etter intervjuet, som heter "Finnes det en Skaper som bryr seg om oss?". Har ikke åpnet den ennå, men har lest noe liknende tidligere og har en ganske god formening om akkurat hvor ubrukelig den er.

15:33  
Anonymous ab said...

Tja, en kreasjonist er vel en som tror jorden ble skapt på 6 bokstavelige dager...

Såvidt jeg vet så tror ikke JV på det

09:43  
Blogger Andreas said...

En kreasjonist er en som tror at en eller annen gud skapte verden. Hvor lang tid man mener det tok varierer. Klassiske ung jord-kreasjonister følger gjerne GT bokstavelig og mener at det skjedde på seks dager, mens det finnes en hel del gammel jord-kreasjonister som gjerne godtar Jordens alder som ca. 4,5 milliarder år gammel, men mener at det likevel var Gud som skapte det hele.

JV er noe "midt imellom". De tror at Jorden er 10-12 000 år gammel, og at Jehova skapte den. Hvor lang tid han brukte på det har de ingen bastant formening om. Men det at de tror at Jorden ble skapt av en gud, i motsetning til naturlige prosesser, gjør dem til kreasjonister.

11:18  
Blogger Leisha Camden said...

Jeg fikk en liten bok av Robertsen etter intervjuet, som heter "Finnes det en Skaper som bryr seg om oss?"

Den har jeg faktisk lest (lang historie). I alle dager for noe ubrukelig piss og svada.

13:33  
Blogger Andreas said...

Har fått tittet litt i den selv, og den er temmelig ubrukelig, ja. Det som kjennetegner JV-litteratur generelt, også denne, er at de har misforstått alt helt feil. Reaksjonen min når jeg leser slikt er en blanding mellom latter, irritasjon og en intens lyst til å banke hodet hardt i bordet av ren frustrasjon.

14:02  

Legg inn en kommentar

<< Home