20 september, 2006

Russlands demokratiske problem

Russland har vært en del i vinden i det siste etter omstridte reformer, krigen i Tsjetjenia og de såkalte oligarkene rundt presidenten. Det følgende er min bacheloroppgave i sammenliknende politikk våren 2006, som tar for seg transisjonen fra kommunistisk diktatur til demokrati i Russland i tillegg til at jeg drøfter spørsmålet om Russland virkelig kan regnes som et demokrati. Dette er en akademisk tekst, og derfor noe omstendelig i språk og oppbygning. Jeg tror likevel den er temmelig forståelig. Om noen er interessert i spørsmålet og vil lese noe av bakgrunnsmaterialet kan man ta kontakt med meg og få tilsendt de elektroniske artiklene på e-mail.


Russland – et demokrati?

1.1 Sammendrag
Denne oppgaven tar sikte på å analysere Russlands transisjon fra 1990, samt å drøfte om hvorvidt Russland kan regnes som å være et demokrati. Jeg har tatt utgangspunkt i relevante teorier om demokratiforståelse og transisjonsteori, samt benyttet empirisk litteratur for å få kjennskap til de faktiske omstendighetene. Analysen av transisjonen viser at den først og fremst ble bestemt av maktkampen mellom Gorbatsjov og Jeltsin. Start-og sluttpunktet ligger relativt langt fra hverandre i tid og bestemmes av Jeltsins forhold til parlamentet som vanskeliggjorde arbeidet med ny grunnlov. Russland kan pr. i dag formelt og prosedyremessig sett kalles demokratisk, men et visst demokratisk underskudd gjør at det likevel er snakk om en regimetype kalt ”competitive authoritarianism”. Spørsmålet er om regimet er tilstrekkelig konsolidert til at det vil overleve Putins avgang i 2008, noe som vil være med på å avgjøre Russlands eventuelle demokratiske fremtid.


2.1 Innledning
I denne oppgaven vil jeg foreta et casestudium av Russland og landets styresett. I lys av transisjons- og demokratiteori vil jeg undersøke Russlands overgang fra et kommunistisk diktatur til et mer eller mindre demokratisk regime, og se på hva som førte til dagens styresett. I tillegg kommer spørsmålet om hvilken regimetype det er snakk om i Russland i dag. Er landet fullt demokratisk, er det autoritært eller er det en mellomform mellom de to? En del forskere på feltet har stilt seg dette spørsmålet etter hendelser i Russland som kan innskrenke rettssikkerheten og prinsippet om likhet for loven. I tillegg er det en viss bekymring for russernes sivile rettigheter, som trykke- og ytringsfriheten. Putin har også foretatt enkelte omstridte disposisjoner i forbindelse med sentraliseringen av beslutningsapparatet som kan sees som trekk i autoritær retning. Spørsmålet blir da hvor mye slike omstendigheter har å si for regimets natur.

Jeg vil også benytte ulike teorier om demokrati til å sette opp en brukbar definisjon for dette sentrale begrepet. Meningene er mange, men hva som passer i dette tilfellet er ikke gitt uten videre. Enkelte måter å definere demokrati på passer bedre til å karakterisere eldre, konsoliderte demokratier enn et nyere case som Russland. Det tar tid å få på plass alle institusjonene og prosedyrene vi kjenner fra eldre demokratier, og vi kan ikke benytte de samme detaljerte kriteriene for et nyetablert demokrati, uavhengig av om Russland virkelig er demokratisk eller ikke.

Min problemstilling blir derfor: Hvordan har Russlands transisjon fra valget til Det øverste Sovjet i 1990 gått for seg? Er Russland demokratisk under Putin, eller er det egentlig snakk om en form for autoritært styre?


3.1 Definisjoner
Demokrati er et omstridt begrep. Forskerne på dette feltet er uenige om hva som skal legges i begrepet, om man skal benytte en kort, generell definisjon som styring av og for folket (Lijphart, 1999: 1) eller mer detaljerte opplistinger av kriterier som liberale verdier og lignende (O’Donnell og Schmitter, 1986: 8 og Dahl, 1971: 3). Collier og Levitsky (1997: 434), på sin side, skriver om en såkalt ”expanded procedural minimum”-definisjon som fokuserer på konsensus om institusjoner og prosedyrer. De lister opp en rekke kriterier for å kalle en transisjon en transisjon til demokrati. Jeg vil i det følgende benytte denne definisjonen når det er snakk om et regime i transisjon til demokrati: Et politisk system med 1: frie valg med reell konkurranse. 2: universell stemmerett. 3: sivile rettigheter som ytrings- samlings- og organisasjonsfrihet. 4: en valgt regjering som har monopol på voldsutøvelse og styringsrett.

Når det gjelder definisjon av autoritært styresett, er nok meningene mindre splittet. Ifølge Linz og Stepan (1996: 44-45) kjennetegnes autoritarianisme som et politisk system med begrenset pluralisme, begrenset opposisjon, uten særlig politisk mobilisering og med en leder/gruppe ledere som utøver makt innenfor vagt definerte rammer. Det er denne definisjonen som skal brukes i det følgende.

Sovjetunionen hadde lenge et totalitært regime. Dette innebærer et politisk system med ingen pluralisme, ingen opposisjon, ingen politisk mobilisering og en leder/ett parti som utøver allmakt innenfor statens grenser.

For øvrig vil jeg i det følgende benytte termen ”Russland” både om Den fødererte russiske sovjetiske sosialistrepublikk, som landet het i Sovjetunionen, og Den russiske føderasjon, som landet nå offisielt heter.


4.1 Transisjon og konsolidering
Ettersom denne oppgaven skal handle om demokratiutvikling i Russland fra 1990, er det på sin plass å skrive litt om de rådende teorier om temaet transisjon, dvs. overgangen fra et regime til et annet.


4.2 Transisjon
Hvilke veier som kan lede fra et autoritært eller totalitært regime til demokrati, er i stor grad avhengig av regimets natur (Linz og Stepan, 1996: 57-60). I et ”hardt”, totalitært regime som Stalins Sovjetunion er for eksempel pakter og rundebordsforhandlinger mellom regime og opposisjon umulig simpelthen fordi det ikke eksisterer noen organisert opposisjon å forhandle med. Andre muligheter som kan innebære transisjon, eller muligheter for sådan, er at en stat taper i krig og blir påtvunget et nytt regime av seierherrene, som skjedde med Tyskland og Japan etter den andre verdenskrig og som USA nå prøver å gjøre med Irak. Statens hær eller andre kan også gjøre kupp mot det gamle regimet. Ellers kan også det gamle regimet selv ta initiativ til endringer, for eksempel gjennom å liberalisere og/eller demokratisere staten.

Det er ikke gitt at sluttproduktet av transisjonen blir et demokrati. Transisjon betyr kun overgang fra ett regime til et annet, og kan like godt være fra autoritært styre til demokrati som fra et totalitært regime til et autoritært.

Det må også understrekes at liberalisering av et regime, som Gorbatsjov gjorde, ikke nødvendigvis innebærer demokratisering. Det var overhodet ikke Gorbatsjovs intensjon å demokratisere Sovjetunionen, langt mindre å la unionen brytes opp som en følge av dette. Imidlertid grep en del mennesker, som Jeltsin, muligheten til å presse utviklingen lenger i demokratisk retning. Dermed kom situasjonen ut av Gorbatsjovs kontroll og levde sitt eget liv, og den intensjonale liberaliseringen gikk over i en demokratiseringsprosess.

For øvrig er staten et viktig begrep i transisjonsteori (O’Donnell og Schmitter, 1986: 7). Nøkkelen til et velfungerende demokrati er at staten har monopol på maktutøvelse, og at staten har veldefinerte grenser for denne. Borgerne har visse rettigheter, men også plikter som staten må se til at følges. Et av kjennetegnene på en stat er at den regjerer innenfor et gitt område, og at det ikke finnes konkurrerende systemer på dens landområder. Derfor er staten viktig som aktør i en transisjonsprosess, i og med at det tross alt er den som transformeres.

En avsluttet transisjon til demokrati er ifølge Linz og Stepan (1996) når det er etablert et politisk system hvori det er konsensus om de politiske institusjoner og prosedyrer, hvor det holdes jevnlige, frie valg med reelle valgmuligheter der vinneren danner den utøvende makt (regjering), som ivaretar innbyggernes politiske og sivile rettigheter, og hvor regjeringen har de jure og de facto politisk suverenitet innenfor statens definerte grenser.


4.3 Konsolidering
Når et nytt regime, eksempelvis demokrati, er innført i en stat, kommer fasen som kalles konsolidering. Linz og Stepan (1996: 5) definerer konsolidert demokrati som at demokratiet har blitt ”the only game in town”, altså at mer eller mindre samtlige aktører i den politiske debatten anerkjenner demokratiet som systemet som har kommet for å bli. Selvsagt kan man finne unntak, men disse er så små og så få at de ikke har noen praktisk betydning. Hovedsaken er at store aktører som må tas hensyn til av de styrende må avsverge det demokratiske system for at det ikke skal kunne regnes som konsolidert. Skjønt det må legges til at konsolidering ikke er noen garanti for at demokratiet ikke kan bryte sammen på et eller annet senere tidspunkt. Det har skjedd utallige ganger, som oftest gjennom at nye konflikter fører til avkonsolidering, men et konsolidert demokrati minsker sjansene for dette i forhold til nyetablerte demokratier.

Linz og Stepan (1996) skriver at det er tre elementer i konsolidering, og et regime er endelig konsolidert når alle disse er gjennomført. Disse er holdningsmessig konsolidering, oppførselsmessig konsolidering og konstitusjonell konsolidering. Med dette menes at et nytt regime er konsolidert når de politiske holdningene og den politiske oppførselen reflekterer aksept av det nye systemet, og når det er nedfelt i konstitusjonen eller konstitusjonell sedvane.

Linz og Stepan (1996: 5) summerer det opp med at ”In short, with consolidation, democracy becomes routinized and deeply internalized in social, institutional, and even psychological life, as well as in calculations for achieving success.”


5.1 Hybridregimer
Når det gjelder regimetyper, er det ikke gitt at det er lett å kategorisere et bestemt regime. Det kan gjerne være snakk om et hybridregime, altså en mellomform mellom demokrati og autoritarianisme. Det finnes mange slike mellomformer, som gjerne beskriver avvik fra det fullverdige demokratiske eller autoritære regimet.

Shevtsova (2001) lanserer en ny regimetype hun kaller ”bureaucratic quasi-authoritarianism”. Ifølge henne er det Russlands massive byråkrati som blokkerer alle forsøk på demokratisering og modernisering, og som resultat får man en hybrid av demokrati og autoritarianisme. Hun argumenterer med at det nåværende regimet er bygget på en svakt strukturert styring, og avhengig av både personalistisk lederskap og demokratisk legitimitet (Shevtsova, 2001: 67). Dette er på lang sikt uforenlig og gjør at regimet utvikler seg samtidig mot oligarki, autoritarianisme og demokrati. Et slikt system kan selvsagt ikke konsolideres ettersom det bærer store motsetninger i seg, men det kan på kort sikt overleve i et samfunn med et svakt sivilt samfunn og en sterk presidentmakt. Det kan kalles et ”elective monarchy” (Shevtsova, 2001: 67 og Colton og Skach, 2005: 114), i og med at presidenten har svært stor personlig makt, men likevel er folkevalgt.

Collier og Levitsky (1997) lanserer et begrep de kaller ”demokrati med adjektiver” (min oversettelse). Et slikt system er i bunn og grunn et demokrati, men med enkelte feil som beskrives i betegnelsen. Eksempler kan være “authoritarian democracy, neopatrimonial democracy, military-dominated democracy and protodemocracy" (Collier og Levitsky, 1997: 431). Slike adjektiv kan selvsagt også settes foran “autoritarianisme”, slik at man beskriver et autoritært system med visse ikke-autoritære trekk.

Det er dette Levitsky og Way (2002) og Diamond (2002) har gjort idet de skriver om hybridregimer. De skriver blant annet om regimetyper som ”competitive authoritarian”, semidemokrati og illiberalt demokrati. Det som ligger i ”competitive authoritarianism” er ifølge Levitsky og Way (2002: 59) ”coexistence of democratic rules and autocratic methods”, altså at formelle demokratiske prosedyreregler rutinemessig brytes av makthaverne for egen vinnings skyld.

Ifølge denne tankegangen er regjeringen/presidentens fremste mål å forbli i posisjon, og man er innstilt på å bruke alle tilgjengelige midler for å se til at det blir slik. Imidlertid ser regimet utenfra ut som et demokrati. På samme måte er illiberalt demokrati et demokrati med visse demokratiske underskudd i styringsformen, som noe begrenset pluralisme eller restriksjoner for massemedia.


6.1 Russlands transisjon
Foranledningen til Russlands transisjon startet med liberaliseringen under Gorbatsjov på slutten av 1980-tallet. Hans glasnost (åpenhet) og perestrojka (reformer) satte i gang en utvikling som endte i Boris Jeltsins maktovertakelse i Russland og oppdelingen av Sovjetunionen.


6.2 Politiske reformer
I forbindelse med gjennomføringen av reformene, som blant annet innebar en markant liberalisering av regimet for å tekkes en ny tid, økte misnøyen i Russland. Spesielt var man misfornøyd med at Russland ikke hadde egne statlige institusjoner eller partiorganisasjon, og at selv om Russland bidro desidert mest til Unionen økonomisk hadde landet som sovjetrepublikk svært lite indre selvstyre (Sakwa, 2002: 16). Som en reaksjon oppsto det i Russland en ny nasjonalfølelse, og det vokste frem en opposisjon til det sentrale maktapparatet. Gorbatsjov søkte med sine reformer å desentralisere noe av den sentrale sovjetmakten, og i perioden 1989-91 ble det bygget opp en rekke russiske institusjoner som fagorganisasjoner, et eget russisk kommunistparti, Komsomol (kommunistisk ungdomsorganisasjon) og et russisk KGB (Sakwa, 2002: 18).

Gorbatsjovs reformer innebar blant annet en demokratisering av Partiet, gjennom valg av delegater til besluttende organer. Dette reduserte Politbyråets makt, og økte den nasjonale innflytelsen. I mars 1990 ga Partiet opp sitt maktmonopol gjennom å vedta en lov om politiske partier og masseorganisasjoner og tillot dermed fraksjonsdannelser, noe som ble en spire til et sivilt samfunn i Russland (White, 2000: 263). Et sivilt samfunn gir god grobunn for politisk opposisjon, og fraksjonene utviklet seg til partier som tok klare standpunkt både for og mot Gorbatsjovs liberalisering. Enkelte, som kretsen rundt Jeltsin, gikk inn for å løsrive Russland fra Sovjetunionen og demokratisere landet. Etter å ha blitt valgt til formann for Det øverste russiske Sovjet 12. juni 1990 søkte Jeltsin å motarbeide Gorbatsjov og dermed det sentrale sovjetiske maktapparatet, med det mål for øye å få Sovjetunionen oppløst. Samme dag erklærte Den første russiske Folkekongressen Russlands uavhengighet fra Sovjetunionen, og man startet arbeidet med å forme en grunnlov. Den ble erklært ”anti-sovjetisk” og avslått (Sakwa, 2002: 56), men arbeidet fortsatte under Jeltsins ledelse.

12. juni 1991 ble Jeltsin valgt til den nylig opprettede stillingen som Russlands president. Han lovet omfattende demokratiske reformer, og fortsatte å motarbeide Gorbatsjov.


6.3 Augustkuppet
4. august 1991 innførte Jeltsin en forordning som begrenset Kommunistpartiets makt kraftig. Han forbød organisering av statlig ansatte i regi av Kommunistpartiet, og han stengte det ute fra de væpnede styrkene. For å redde Unionen annonserte Gorbatsjov at det ville bli holdt en ekstraordinær partikongress i desember 1991 for å vedta et program som ville føre Partiet tilbake til sine sosialdemokratiske røtter (Sakwa, 2002: 27). En gruppe konservative i Kommunistpartiet og statsapparatet innså at dersom dette programmet og den nye unionsavtalen ble vedtatt ville Partiets politiske rolle bli minimalisert, og bestemte seg for å gjøre noe med det. Blant disse befant seg blant andre visepresident Janaev, statsminister Pavlov, forsvarsminister Jazov og KGB-sjef Kruchkov. 19. august erklærte gruppen unntakstilstand etter å ha arrestert Gorbatsjov, og Den røde hær inntok Moskva (Sakwa, 2002: 30).

Jeltsin fordømte kuppet allerede samme dag som ”a right-wing, reactionary, unconstitutional coup” (Sakwa, 2002: 30), og i tre dager ble det russiske Hvite Hus, sete for både parlamentet og presidentskapet, forsvart av russiske borgere og Jeltsin selv. Etter motstand innad i hæren og i media, politisk press fra det russiske lederskapet og folkelig motstand ga kuppmakerne opp. Gorbatsjov ble løslatt, og kuppmakerne arrestert.

Kuppforsøket viste i stor grad hvor avmektig Kommunistpartiet var blitt, og Jeltsin visste å utnytte dette. Gjennom sin resolutte opptreden hadde han skaffet seg en legitimitet som folkets forsvarer og motstander av konservative elementer i Sovjetunionen. Han benyttet anledningen til å stoppe Kommunistpartiets virksomhet i Russland allerede dagen etter kuppforsøket, og 24. august tok Gorbatsjov avskjed som Kommunistpartiets generalsekretær. Jeltsin hadde klart å omforme det konservative kuppforsøket til sin egen revolusjon gjennom å beseire kuppmakerne i Moskvas gater, og deler av Kommunistpartiets ledelse ble beskyldt for å stå bak kuppet. 6. november 1991 forbød Jeltsin Kommunistpartiet i Russland (Sakwa, 2002: 31), og 25. desember gikk Gorbatsjov av som Sovjetunionens president. Sovjetunionen var nå oppløst, og Russland hadde blitt en selvstendig stat.


6.4 Økonomiske reformer
Noe av det som gjorde transisjonen spesiell var at det ikke bare var en politisk transisjon, men også en økonomisk. Da Sovjetunionen ble oppløst prioriterte Jeltsin å fortsette reformeringen av den russiske økonomien fremfor å få på plass politiske institusjoner som kunne sikre regimet. Grunnen til dette var knivingen mellom parlamentet og presidenten, som umuliggjorde å få en ny grunnlov vedtatt. Folkekongressen og Det øverste Sovjet var valgt under det gamle regimet, og således var presidentembetet den eneste institusjonen med demokratisk legitimitet. Parlamentet, på sin side, hadde legaliteten i orden, og slik ble det en konflikt mellom den legale og den legitime institusjonen.

Gjennom vestlig assistanse og såkalt ”sjokkterapi” skulle Russland bli et kapitalistisk samfunn på kort tid. Demokrati og kapitalisme var ifølge sjokkterapeutene uløselig forbundet. 2. januar 1992 ble priser på de fleste varer fristilt, og i løpet av ett år hadde prisene steget med 2 600 prosent (White, 2000: 123). Andre tiltak var privatisering av bortimot all industri, og Jeltsin utstedte i oktober 1992 sjekker på 10 000 rubler som kunne brukes til å kjøpe aksjer. Disse sjekkene ble gitt til alle russiske borgere, og var et populært tiltak. Sjekkene ble også utsatt for svindel, både opptrykking av falske sjekker og firmaer som lurte aksjekjøpere for deretter å bli oppløst. Eierne forsvant gjerne til utlandet med pengene (White, 2000: 126).

Et annet problem var at det i stor grad var folket som led under Jeltsins reformer og sjokkterapi, og mye av industrien ble kjøpt opp av kriminelle elementer og opportunister. Allerede i januar 1992 fordømte formannen i Parlamentet, Khasbulatov, ifølge Sakwa (2002: 47) ”anarchical, uncontrolled price rises” og sa at ”We are fed up with experiments!” I 1997 skrev Sergej Glazev, tidligere minister i Chernomyrdins regjering, at ”under the guise of ”reforms” the most substantial property in world history [had] come into the hands of a criminal community” (White, 2000: 127). Samme år skrev avisen Pravda at det hele hadde vært en ”enormous swindle” (White, 2000: 127), så overgangen til et kapitalistisk system var langt fra smertefri for Russland. Ett biprodukt var de såkalte oligarkene, som kontrollerer store deler av Russlands industri og økonomi, ett annet organisert kriminalitet som har profitert på den russiske statens avmakt som følge av transisjonens ideologiske innhold.


6.5 Transisjonen
White (2000: 262) skriver om Russland at ”It was, in fact, a very curious transition.” Med dette mener han at transisjonen ikke hadde noen klar begynnelse og vendepunkt, i tillegg til at en del av de avgjørende endringene hadde funnet sted i løpet av de siste årene Sovjetunionen eksisterte og Kommunistpartiet satt med makten. Eksempelvis hadde man siden 1988 hatt reelle valg innenfor Kommunistpartiet, og i 1990 ble det formelt tillatt med flere partier. Det at transisjonen foregikk gradvis over tid og på flere plan gjør det vanskelig å sette starttidspunktet. En del av endringene ble initiert av Gorbatsjov på unionnivå, som liberalisering av regimet. Andre endringer ble presset frem av Jeltsin på republikknivå, som den gradvise distanseringen fra Sovjetunionens overstyre og utestengningen av Kommunistpartiet.

I Russlands transisjon var det i hovedsak tre aktører involvert; Gorbatsjov, som prøvde å liberalisere Sovjetunionen samtidig som Unionen skulle opprettholdes; Jeltsin, som søkte å oppløse Unionen og demokratisere det selvstendige Russland; og konservative elementer i Sovjetunionens statsledelse som søkte å reversere Gorbatsjovs reformer og returnere til det gamle systemet med ett allmektig Parti. Disse motsetningene manifesterte seg i politisk maktkamp mellom Gorbatsjov og Jeltsin der begge prøvde å nøytralisere den andres maktgrunnlag og oppnå sine mål, og i Augustkuppet som mislyktes i å reversere transisjonsprosessen.

Så når startet egentlig transisjonen? Ved begynnelsen av perestrojka og reformene? Ved aksepten av et flerpartisystem i 1990? Eller ved valget av Boris Jeltsin som Russlands president 12. juni 1991? White (2000) diskuterer dette, men kommer ikke med noe svar på spørsmålet. Remington (2004) bruker implisitt året 1990 som startpunkt for transisjonen, men gir ingen dato. Jeg vil argumentere for at startpunktet for transisjonen er 12. juni 1990, dagen da Jeltsin ble valgt til formann for Russlands øverste Sovjet og fikk makt til å utfordre Gorbatsjov. Jeltsins mål var uttalt; han ville demokratisere Russland og løsrive landet fra sovjetisk styre. Gjennom sitt verv fikk han muligheten til å arbeide for dette målet, og det var i realiteten denne dagen maktkampen mellom de to begynte. I det påfølgende året benyttet han en hver anledning til å motarbeide Gorbatsjov og undergrave hans maktposisjon, helt til Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991. Slik sett kom Augustkuppet som en gave fra himmelen, idet det ga Jeltsin muligheten til å fremstå som sterk i forhold til en svekket og ydmyket Gorbatsjov som befant seg maktesløs i husarrest. Ettersom Jeltsin ble den som reddet Gorbatsjov fra kuppmakerne ble maktforholdet dem imellom ytterligere endret til fordel for Jeltsin.

Jeg vil påstå at det mislykkede kuppet representerer vendepunktet i transisjonen, at det derfra ikke var noen vei tilbake. Maktkampen kunne bare ha ett utfall etter dette, og det var at Jeltsin fikk viljen sin. Man kan selvsagt også argumentere for at 12. juni 1991, dagen da Jeltsin ble valgt til Russlands president, er dette vendepunktet. Dette fordi han da fikk en demokratisk legitimitet han ikke hadde nytt før, og gjennom denne legitimiteten fulgte også økt makt. Presidentvalget er også en begynnelse på et demokrati. Derfor vil jeg påstå at dette er vendepunktet i Russlands transisjon.

Når det gjelder avslutningen av transisjonsperioden, mener både Remington (2004) og Sakwa (2002) at den ble avsluttet i og med vedtaket av grunnloven i folkeavstemning 12. desember 1993. Det ble da konsensus om prosedyrene, som hadde vært gjenstand for konflikten mellom Jeltsin og parlamentet. Konsensus om institusjonene var det allerede, valg ble holdt og sivile rettigheter beskyttet. Regjeringen hadde både de jure og de facto suverenitet, og da grunnloven ble vedtatt ble alle disse prinsippene nedfelt.

Det er i hvert fall klart at regimet fra 1991 til 1993 ikke kvalifiserer til demokrati. Sakwa (2002: 70) kaller denne perioden et ”phoney democracy” der stadig maktkamp mellom parlamentet og Jeltsin, som begge nøt enorm makt, blant annet førte til at parlamentet fratok Jeltsin en del av hans fullmakter. I denne perioden forsøkte man også å få i stand en russisk grunnlov, men ingen av forslagene ble vedtatt. Parlamentet gikk fra å være en av Jeltsins viktigste støttespillere til å bli en skarp motstander, og det endte med at Jeltsin oppløste parlamentet 21. september 1993 og laget et tokammersystem. Som reaksjon gjorde Khasbulatov og Rutskoj, leder av ”Kommunister for demokrati”, opprør sammen med en del av det oppløste parlamentet. Det kom til voldelige sammenstøt, men opprøret ble slått ned av hæren og tropper fra Innenriksministeriet MVD (Sakwa, 2002: 52-53). Deretter ble Jeltsins niende grunnlovsforslag vedtatt av det nye parlamentet og gjennom folkeavstemning, noe som kan stå som avslutning av transisjonen. Et nytt system var nå på plass, men var det virkelig et demokratisk system?


7.1 Er Russland demokratisk?
Så kommer vi til spørsmålet om Russland virkelig er demokratisk. For å forstå dette må vi se på utviklingen fra det post-totalitære regimet i Sovjetunionen. Under tidligere generalsekretærer var Unionen klart totalitær, med ingen form for individuell frihet. På slutten av Gorbatsjovs regjeringstid ble det imidlertid gitt en del rettigheter, som retten til å danne partier i 1990 og retten til å danne kooperativer og drive privat, kapitalistisk virksomhet innenfor systemet. Systemet i seg selv var fremdeles totalitært av natur, men det var åpnet opp til hva man kan kalle et post-totalitært system.

7.2 Presidentene
Intensjonen bak transisjonen var en overgang til et demokratisk system, og man prøvde å få til et samarbeid mellom president Jeltsin som utøvende makt og parlamentet som lovgivende makt. Man arbeidet også med å få på plass en grunnlov. Dette arbeidet gikk imidlertid svært sakte med mange tilbakeslag, og endte med oppløsningen av parlamentet. Ifølge Colton og Skach (2005) var det dette skrittet som førte Russland definitivt bort fra demokratiet, ettersom Jeltsin deretter fikk tvunget gjennom en grunnlov som ga presidenten enorm makt. I tillegg var oppløsningen grunnlovsstridig etter den gamle grunnloven av 1978 som fremdeles gjaldt. Han lanserte et semi-presidensielt system, hvor presidenten hadde rett til å oppløse Dumaen, utnevne samtlige ministre unntatt statsministeren, utstede dekreter og hvor han hadde immunitet mot juridisk etterprøving (Colton og Skach, 2005: 120).

I motsetning til andre semi-presidensielle systemer, som Frankrike, hadde Jeltsin overtaket i forhold til parlamentet. Dette skyldes ifølge Gill (2006) flere faktorer, men først og fremst et svakt sivilt samfunn, svake partier og stor polaritet innad i parlamentet. Det sivile samfunn var svakt fordi det aldri hadde vært gitt rom for det under sovjetisk styre, og transisjonen var i stor grad et elitistisk prosjekt. Elitene distanserte seg fra folket og styrte nærmest uavhengig. De svake partiene var også en arv fra sovjettiden. Såpass kort tid etter et ettpartistyre, og med et svakt sivilt samfunn, hadde ikke partier hatt mulighet til å utvikle seg. I tillegg tilhørte ikke Jeltsin noe parti selv, men stolte på en karismatisk lederstil som skulle holde ham i kontakt med folket uavhengig av parlamentet. I parlamentet var det også stor forskjell mellom de ulike, viktige gruppene. Både kommunistpartiet og nasjonalistene var forholdsvis store grupper, og siden parlamentet hadde vanskeligheter med å samarbeide innad tok politikken en form av kamp mellom institusjonene (presidenten og parlamentet) i stedet for samarbeid for å løse problemer.

Jeltsin hadde en svært personlig, karismatisk lederstil der han ville stå i direkte kontakt med folket i stedet for å gå gjennom andre institusjoner (Gill, 2006: 67). Han identifiserte seg selv med statens styre, og innførte nærmest et eget dynasti der han styrte staten som han ville. Venner, bekjente og familie ble utnevnt til viktige stillinger, og uavhengigheten hans fra parlamentet gjorde at det ikke fantes noen effektiv måte å kontrollere presidenten gjennom ”checks and balances”.

Da Vladimir Putin overtok presidentvervet i 2000 fortsatte han på mange måter i samme spor som sin forgjenger, gjennom en svært personalistisk lederstil. Unntaket er at han ikke baserer seg på personlig karisma, men han legger stor vekt på vervet sitt og dets juridisk rasjonelle autoritet (Gill, 2006: 71). Han har, som Jeltsin, plassert mange bekjente i viktige stillinger. Ettersom han tidligere jobbet i KGB og har vært opptatt av sikkerhetsspørsmål, har mange av hans tidligere kolleger fått stillinger i administrasjonen. Nøkkelen var å ansette folk som følte lojalitet til presidenten personlig, og som fikk karrieren sin bundet opp til ham.

7.3 Korrupsjon og oligarkene
Korrupsjon er et problem myndighetene i Russland strever med. Ifølge Stoner-Weiss (2006, 110) gjøres det lite med dette problemet, og det som gjøres er ofte tilfeldig og samsvarende med regionale lederes egne interesser. Korrupsjon utgjør et demokratisk problem fordi det bryter med de intensjonale maktstrukturene og påvirker beslutningstakere til å gjøre noe de eller ikke ville gjort, for å tekkes interessene til en gruppe ikke valgte aktører. I sovjettiden var den beste måten å komme seg frem på å utnytte bekjentskaper, og det virker som om dette har blitt tatt et skritt videre. Gjennom personlige bekjentskaper og uoffisielle kanaler smøres gjerne lokale myndigheter for å gjøre noe bestemt. Det hjelper heller ikke at Russland siden 1980-tallet har hatt lav økonomisk vekst, og sjokkterapien på 1990-tallet førte for mange til dårlige levekår med lav inntekt og høye priser. Slike forhold gjør at korrupsjonen blomstrer.

Et problem knyttet til korrupsjon er spesielt Jeltsins, men også Putins nære forhold til de såkalte oligarkene. Oligarkene er svært rike forretningsfolk som har skodd seg på den økonomiske omstillingen og privatiseringen på begynnelsen av 1990-tallet. Under Jeltsin gjorde ikke staten noen grep for å begrense eller kontrollere deres forretninger. De fikk holde på med sitt og tjene på privatiseringen uten innblanding mot at de støttet presidenten når han trengte det (Gill, 2006: 71). Slik sett kan det settes spørsmålstegn ved om Jeltsin hadde de facto politisk suverenitet, eller om han sto ansvarlig overfor oligarkene. Putin har strammet inn dette forholdet, og har gjort det klart at ting skjer på hans premisser. Han kaller dem gjerne inn til et møte for å fortelle dem hva han synes, ikke for å høre deres synspunkt. Der forholdet tidligere var løst er det nå slik at oligarkene får beholde sin autonomi kun dersom de holder seg utenfor politikken. Dette var en av grunnene til at Khodorkovskij ble fengslet, han brøt denne avtalen. Dette er også tilfellet med Gusinskij og Berezovskij, som begge har rømt fra landet (Gill, 2006: 72). Slik sett har oligarkenes innflytelse i russisk politikk blitt begrenset med Putin, noe som må sies å være et demokratisk fremskritt i forhold til Jeltsin.


7.4 Et hybridregime?
Så hvordan skal vi definere det russiske regimet? Vi må da gå tilbake til definisjonen fra kapittel 4.2 ettersom det i Russland er snakk om en fullført transisjon. Denne definisjonen konsentrerer seg om prosedyrene, altså kan vi sjekke om de russiske prosedyrene for det politiske liv er forenlige med demokrati. Den sier ingen ting om prosedyrenes politiske innhold, det holder at måten ting blir gjort på er tilfredsstillende. Deretter må vi spørre om kriteriene i definisjonen blir fulgt.

Er det konsensus om de politiske institusjoner og prosedyrer? Ja. Både president Putin og parlamentet har godtatt de andre institusjonenes autoritet, og både disse og prosedyrene er formelt nedlagt i grunnloven. Holdes det jevnlige, frie valg med reell konkurranse? Formelt sett, ja. Dette er også nedfelt i grunnloven, og det holdes jevnlig valg. Hvor frie de er, er et spørsmål om bedømming, men det deltar alltid flere kandidater som konkurrerer om posisjoner. Det foregår ikke organisert valgfusk, og alle kandidatene har i utgangspunktet lik sjanse til å vinne (Levitsky og Way, 2002: 55). Danner valgvinneren regjering? Ja, vinneren av presidentvalget danner en regjering som deretter står ansvarlig både overfor presidenten og parlamentet. Ivaretas innbyggernes politiske og sivile rettigheter? Ja, disse rettighetene er garantert av grunnloven. Den sier sågar at ”The holder of sovereignty and sole source of authority in the Russian Federation is its multinational people” (Sakwa, 2002: 70). Har regjeringen de jure og de facto politisk suverenitet innenfor statens definerte grenser? Ja, den russiske regjeringen står ikke ansvarlig overfor noen ikke-valgt gruppe eller aktør som for eksempel hæren. Under Jeltsin kunne man sette et lite spørsmålstegn ved om han var delvis kontrollert av oligarkene, men Putin har som sagt distansert seg fra dem.

Dersom vi ser på en slik prosedyredefinisjon alene, er altså Russland demokratisk. Imidlertid er en del forskere bekymret over innholdet i den utøvede russiske politikken. Det er først og fremst på to områder det muligens eksisterer et demokratisk underskudd: prinsippet om konkurrerende valg og spørsmålet om de facto sivile rettigheter. Ifølge Gill (2006: 68-69) har valgene som sådan blitt avholdt i henhold til demokratiske regler, men valgkampene har vært preget av til dels skittent spill fra presidentens side. Manipulasjon av parlaments- og presidentvalg var til og med en av pilarene Jeltsins makt hvilte på. Media var partiske, og stilte knapt kritiske spørsmål til Jeltsins støttespillere. Imidlertid måtte kommunistpartiet tåle mye juling, og resultatet ble at Jeltsins side vant valgene. En annen taktikk var at presidenten rett før valget lanserte et nytt parti som støttet ham. Det ble dog sørget for at det ikke trengte å redegjøre altfor nøye om sin politikk, med det resultat at motstanderne tapte stort. Under valgkampen i 2004 førte ikke engang Putin valgkamp, og han ble aldri spurt om sin politikk. Likevel vant han en brakseier.

Et annet triks var å overraske de politiske motstanderne ved å fastsette valgtidspunktet selv. Da Jeltsin annonserte sin avgang 31. desember 1999 måtte presidentvalget fremskyndes med tre måneder, og motstanderne fikk dårlig tid til å organisere seg. Putin og hans støttespillere hadde derimot forberedt seg godt, og Putin vant valget i mars 2000. Slike fremgangsmåter er ikke direkte i strid med de formelle prosedyrene, men de er heller ikke allment godtatt i de demokratiske spillereglene.

Når det gjelder sivile rettigheter, og spesielt rettssikkerhet, har Putin blitt beskyldt for å bruke rettsvesenet til å forfølge potensielt farlige motstandere. Dette gjelder blant annet fengslingen av Mikhail Khodorkovskij og etterforskningen av hans oljeselskap Yukos. Under krigene i Tsjetsjenia søkte også både Jeltsin og Putin å kneble pressen og dermed begrense ytringsfriheten. Eksempelvis ble Gusinskijs TV-kanal, som var i opposisjon til Jeltsin og ofte rapporterte Jeltsin-fiendtlig, overtatt av regjeringsvennlige krefter etter å ha utnyttet kanalens store gjeld (Levitsky og Way, 2002). Ettersom overtakelsen skjedde pr. stedfortreder og formelt sett helt lovlig berører et slikt trekk ikke prosedyrene i seg selv, men igjen er metodene demokratisk sett tvilsomme idet de søker å begrense de sivile rettighetene.
Noe annet som også har vekket oppsikt er at Putin har utpekt syv representanter som skal fungere som Moskvas utsendinger til distriktene i tillegg til de 89 guvernørene. Disse guvernørene var tidligere folkevalgte, men nå blir også de utnevnt av presidenten i Kreml. Grunnen til dette er, ifølge Putin, at han vil øke den interne sikkerheten etter terroraksjonen i Beslan i 2004 og forsikre seg om at staten fører en enhetlig politikk (Gill, 2006: 58 og Stoner-Weiss, 2006: 109). Man bekymrer seg også om erstatningen av guvernørene egentlig er et forsøk på å sentralisere Russland til en så stor grad at Kreml og presidenten vil bestemme absolutt alt uten lokale hensyn. Det kan være et ledd i å effektivisere staten, men det kan også være et skritt i autoritær retning siden det tar bort lokal makt og overlater den til presidenten. Igjen er det imidlertid ikke noe i veien med prosedyrene for beslutningstakning, idet Putin følger de fastlagte reglene i grunnloven.

Så hvor skal vi plassere Russland? Både Colton og Skach (2005), Stoner-Weiss (2006), Gill (2006), Shevtsova (2001), Levitsky og Way (2002) og Diamond (2002) er enige om at Russland ikke er et fullstendig demokrati, men snarere et system med klare autoritære trekk. Gill (2006: 58) går så langt i å kalle Russland et autoritært styre. Imidlertid kan nok Russlands regime karakteriseres som et hybridregime. Spørsmålet er om det er et ”demokrati med adjektiver” eller ”autoritarianisme med adjektiver”. Et illiberalt demokrati er som nevnt et demokrati med visse underskudd, noe som definitivt kan sies om Russland. Imidlertid er de demokratiske underskuddene i Russland såpass store og viktige at regimet fremstår mer som autoritært enn demokratisk. Det må derfor sies å være et ”competitive authoritarian” regime, altså et regime med demokratiske regler men autoritære metoder. Eksempelvis har presidenten svært stor makt. Han har, dersom parlamentet tre ganger avviser hans statsministerkandidater, rett til å oppløse parlamentet og utlyse nyvalg (Sakwa, 2002: 104). Det er selvsagt lettere for en president med en slik makt å benytte seg va udemokratiske metoder for å nå sine mål enn det hadde vært om parlamentet var sterkere, men gitt omstendighetene grunnloven ble til under er det ikke overraskende at den gir presidenten slik autoritet.


8.1 Konklusjon
Som vi har sett begynte Russlands transisjon med Gorbatsjovs liberalisering av Sovjetunionen, og utviklet seg etter hvert til en maktkamp mellom Jeltsin og Gorbatsjov. Denne ble kraftig intensivert etter at Jeltsin ble valgt til formann for Russlands øverste Sovjet i 1990, og etter Augustkuppet i 1991 ble Gorbatsjovs makt kraftig desimert. Sovjetunionen ble oppløst, og Jeltsin startet arbeidet med Russlands grunnlov. Etter en kraftig dragkamp med parlamentet oppløste han det i september 1993 og fikk en grunnlov vedtatt i desember samme år. Dermed var transisjonen avsluttet, men hvilken type regime hadde oppstått?

I analysen benyttet jeg meg av en prosedyredefinisjon, og formelt sett kan Russland kalles demokratisk idet landet oppfyller kriteriene spesifisert i definisjonen. Imidlertid avsløres en del demokratiske underskudd i innholdet i de politiske prosedyrene, så som manipulering av media under valgkamper, redusering av rettssikkerheten for politiske motstandere og angrep på ytringsfriheten gjennom knebling av uavhengige medier. Slike trekk gjør at det russiske regimet må klassifiseres som et ”competitive authoritarian” regime, med demokratiske regler men til tider autoritært innhold.

Dette regimet har eksistert siden Jeltsin, men er det konsolidert? Det er utvilsomt holdningsmessig og oppførselsmessig konsolidert, men ikke institusjonelt. Grunnloven er demokratisk, og kun dersom den endres i autoritær retning kan det sies at dette regimet er fullstendig konsolidert. Sannsynligheten for dette regner jeg imidlertid som liten, ettersom et åpenbart skifte av de formelle prosedyrene bort fra demokrati vil være svært alvorlig i Vestens øyne. Derfor ser nok ikke Russland seg tjent med å gjøre dette formelt, selv om det fungerer slik i praksis.

Et spørsmål er hvordan regimet vil utvikle seg etter at Putin går av. Ifølge grunnloven kan presidenten kun sitte i to perioder á fire år, og i 2008 går Putins siste periode ut. Vil regimet bli opprettholdt? Putin er ingen partimann, så det finnes ingen naturlig arvtaker som vil følge i de samme sporene. Han kan selvsagt gjøre det samme som Jeltsin i 1999 og selv lansere sin arvtaker, men vil han? Og finnes det en person som kan være en slik arvtaker? Dette er spørsmål det er umulig å svare på nå, men svarene vil være med på å avgjøre Russlands fremtid og muligheter for en endelig transisjon til fullstendig demokrati.


9.1 Kilder
Brown, Archie og Lilia Shevtsova (eds.) (2001): Gorbachev, Yeltsin & Putin – Political leadership in Russia’s transition. Washington, DC: Carnegie Endowment for International Peace.

Collier, David og Steven Levitsky (1997): Democracy with Adjectives: Conceptual Innovation in Comparative Research. I World politics, vol. 49, nr. 3: 430-451

Colton, Timothy J. og Cindy Skach (2005): The Russian predicament. I Journal of Democracy, vol. 16, nr. 3: 113-126

Dahl, Robert (1971): Polyarchy – Participation and Opposition. I Sampol 115 – Demokrati og demokratisering, kopisamling (2004). Universitetet i Bergen, Institutt for sammenliknende politikk.

Diamond, Larry (2002): Thinking about hybrid regimes. I Journal of democracy, vol. 13, nr. 2: 21-35

Gill, Graeme (2006): A new turn to authoritarian rule in Russia? I Democratization, vol. 13, nr. 1: 58-77.

Levitsky, Steven og Lucan A. Way (2002): The rise of competitive authoritarianism. I Journal of democracy, vol. 13, nr. 2: 51-65

Lijphart, Arend (1999): Patterns of democracy – Government forms and performance in thirty-six countries. New Haven og London: Yale University Press.

Linz, Juan J. og Alfred Stepan (1996): Problems of democratic transition and consolidation. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.

O’Donnell, Guillermo og Philippe C. Schmitter (1986): Transitions from authoritarian rule – Tentative conclusions about uncertain democracies. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.

Remington, Thomas F. (2004): Politics in Russia – Third edition. New York: Pearson Longman

Sakwa, Richard (2002): Russian politics and society – Third edition. London og New York: Routledge.

Shevtsova, Lilia (2001): Russia’s hybrid regime. I Journal of Democracy vol. 12, nr. 4: 65-70.

Stoner-Weiss, Kathryn (2006): Authoritarianism without authority. I Journal of Democracy, vol. 17, nr. 1: 104-118.

White, Stephen (2000): Russia’s new politics – The management of a postcommunist society. Cambridge: Cambridge University Press.


Karakter: B


Oppdatering: Freedom House, som årlig gir ut rapport om demokratiets vilkår i verden, gir Russland verdien 5 på sivile rettigheter, og 6 på politiske rettigheter på en skala hvor 1 er best og 7 er verst... Landet er klassifisert som "ikke fritt". I 2002 fikk Russland verdien 5 på begge indikatorene, og karakteristikken "delvis fritt". Dette bekrefter mine funn i det ovenstående. (Det bør kanskje nevnes at Freedom House er den autoritative kilden når det gjelder demokratiutvikling. Hvorfor jeg glemte å inkludere den i oppgaven min vet jeg ikke, men fryktelig irriterende er det!)

Etiketter:

3 Comments:

Anonymous Anonym said...

Nice brief and this fill someone in on helped me alot in my college assignement. Gratefulness you for your information.

03:41  
Anonymous Anonym said...

Well I agree but I dream the post should secure more info then it has.

06:27  
Anonymous Anonym said...

Hi
Very nice and intrestingss story.

06:18  

Legg inn en kommentar

<< Home