26 august, 2006

Hvorfor ateist?


Ettersom bloggen tross alt heter Blasfemiske ytringer, bør jeg kanskje produsere noe i den retning.

I den sammenheng vil jeg gjerne gjøre rede for hvorfor i Herrens navn jeg har blitt ateist. Jeg har jo gått søndagsskole og vært leder for en barneforening (søndagsskole på onsdager), og er både døpt og konfirmert i statskirken. Så hva får en ung kristen til å forlate barnetroen og bli en ugudelig hedning?

Det begynte under konfirmasjonsundervisningen. Jeg husker spesielt hvordan kateketen snakket om "kløften mellom Gud og mennesket" mens hun viste et bilde av en dyp kløft med oss på den ene siden og Herren selv på den andre. Så forklarte hun at Herren i sin uendelige godhet hadde sendt sin Sønn for å bygge bro over denne kløften. Jeg husker fremdeles den følelsen jeg fikk da: hvordan i alle helveter kan noen for alvor tro på dette tullet?!

Kristendommens problem er at den i høy grad er en barnetro, altså at den er så virkelighetsfjern og naiv at kun småbarn kan tro på tullet. Det skulle man i hvert fall tro (sic!). For å virkelig være kristen må man kaste all sunn fornuft over bord og benekte all ny naturvitenskapelig viten som har kommet de siste hundreårene. De kristne er, indeed, Herrens saueflokk.

Etter hvert begynte jeg å undersøke litt og finne informasjon om kristendommen, og det jeg fant gjorde at jeg en jul (tror det var 2002) sa til mine foreldre at jeg ikke ble med i kirken den julaftenen. Det ble mye bråk, men jeg sto på mitt og nektet plent. Siden har jeg kun vært i kirken i konfirmasjoner o.l., og jeg merker at jeg rett og slett blir sint av det prestemannen står og lirer av seg. Hvordan kan han tillate seg å spre slik feilinformasjon og uvitenskapelig vrøvl til folket?

10. april 2003 meldte jeg meg endelig ut av statskirken, og har ikke angret. Tvert imot; det jeg har funnet i etterkant har bare styrket meg i min a-kristne oppfatning. Våren etter meldte jeg meg inn i Det norske Hedningsamfunn og senere Human-Etisk Forbund, og 29. november 2004 var jeg med og stiftet Bergen Religionskritiske Studentforening hvor jeg er leder.

Det var historikken; men hvorfor er jeg så ateist? Dette er et svært komplisert tema, og det er vanskelig å svare fullt ut på det i bare en post. Så det vil nok utdypes etter hvert.

Så for det første: jeg kan ikke se noe som helst bevis for at det skulle finnes en gud. Naturvitenskapene har etter hvert avslørt mange mysterier rundt verdens tilblivelse, og skjønt det fremdeles er en del vi ikke vet ser jeg det ikke som nødvendig å skulle putte en gud inn i hullet. Vi vet ikke alt, men hva så? Bare tenk på alt man har funnet ut de siste 100-200 årene, som evolusjonsteori, fjerne galakser, menneskets stamtre, genforskning osv. Tidligere trodde man at torden var forårsaket av guden Tor med hammeren, i dag vet vi at det er elektriske utladninger som er årsaken. Altså er en gud skjøvet til side av vitenskapelig erkjennelse, og jeg kan ikke se at dette ikke kan skje også med den kristne guden.

For det andre: Bibelen er full av feil og selvmotsigelser. Det er to forskjellige skapelsesberetninger, to ulike versjoner av Jesu fødsel, og historiske uetteretteligheter. For eksempel er det 10 år mellom Herodes' død og Qvirinius' innsettelse... (Juleevangeliet) I tillegg er forskere på feltet enige om at verden må ha blitt til i en annen rekkefølge enn det fortelles i Den hellige skrift. Nå kan man selvsagt innvende at dette må "tolkes", det er ikke ment "bokstavelig", det er ikke "viktig" osv. Men når alt dette legges sammen blir den uungåelige konklusjonen at Bibelen ikke kan stoles på! Det er en eventyrbok!

For det tredje: i Bibelen fremstår den kristne Gud som en hevngjerrig, blodtørst jævel (for eksempler, les Guds Lille Brune eller Hedensk Bibelhåndbok, evt. GT hvis du har god tid). Dersom en slik gud fantes, hadde det vært nødvendig å avskaffe ham. I tillegg er Jesus Bibelens eneste helvetesprofet, og preker evig pine for de av oss som er så syndige at vi ikke kan tro på hans nådige Far. (Ideen om at mennesket er syndig og fylt av ond lyst og begjær fra fødselen av er også en riktig avskyelig tanke.) De kristne utlegger Jesu lære som læren om nestekjærlighet, men dersom vi leser NT ser vi at denne nestekjærligheten er forbeholdt de kristne. Vi ikke-kristne skal kastes i sjøen "som brenner av ild og svovel" (Åp. 21:8) og tortureres til evig tid. Nestekjærlighet? Opp i rompen min!

For det fjerde: det finnes ikke et fnugg av bevis for Jesu eksistens utenom evangeliene. Ingen samtidige historikere forteller om ham (det berømte Josefus' testamente ble tidlig avslørt som falskneri), skjønt det fortelles om 37 andre liknende Messias-skikkelser fra omtrent samme tid. Flesteparten var nok knasende sprø og ville i dag befunnet seg på Sandviken sykehus eller liknende institusjoner. Man må også spørre seg om hvorfor en allmektig gud som ville frelse menneskeheten fra synd absolutt måtte la seg selv fødes på jorden som sin egen sønn og la seg bli drept av de syndige menneskene for at de skulle bli fri for synd. For å oppsummere med Arnulf Øverland:

"Underlig er det også, at i det øieblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår ennu en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, da er ikke Gud sint lenger." (Kristendommen - den tiende landeplage)


Når man legger til all den urett og vold som har blitt utøvet av de kristne og kirken til alle tider, er det meg en stor gåte at ellers åpenbart intelligente mennesker bekjenner seg til den kristne tro.
Personlig anser jeg religiøsitet som en sinnslidelse, men heldigvis kan bl.a. Det norske Hedningsamfunn hjelpe med helbredelse fra denne styggedom. Dermed ønsker jeg alle kristne lesere lykke til med helbredelsesprosessen. Til dere ateister: gratulerer med å ha brutt de kristnes åndsmonopol og begynt å tenke selv!
(Alle bilder er hentet fra Hedningsamfunnet)

Etiketter: